Hjertetransplantasjon
Hjertetransplantasjon har vært tilgjengelig i Norge siden 1983. Det utføres årlig cirka to hjertetransplantasjoner på barn i Norge.
Den første hjertetransplantasjonen ble utført av Christian Barnard i 1967, i Cape Town i Sør-Afrika. Dette var revolusjonerende kirurgi. I dag er hjertetransplantasjon standard behandling for hjertesvikt i endestadiet med kort forventet levetid, med svært god overlevelse (cirka 80 prosent overlever fem år, og 50 prosent overlever 12 år). Behovet for hjertetransplantasjoner er økende.
Hjertetransplantasjon er en stor belastning, både kroppslig og mentalt, og stiller betydelige krav til både pasienten selv og til de pårørende. Det er nødvendig med livslang oppfølging, og pasientene må bruke medisiner daglig. Samtidig opplever et stort flertall av pasientene en markert bedring av funksjonsnivå og livskvalitet i tiden etter inngrepet.
Økt behov for hjertetransplantasjoner
Den store framgangen innen hjertekirurgi de siste 50 årene har ført til at stadig flere med medfødte hjertefeil overlever. Gode kirurgiske teknikker har ført til at man har unngått eller utsatt behovet for hjertetransplantasjon. Når flere hjertebarn overlever, øker antallet voksne med medfødte hjertefeil. Mange av disse kan få behov for nytt hjerte når de blir eldre. I tillegg overlever stadig flere pasienter med iskemisk hjertesykdom, og en del av disse utvikler senere hjertesvikt. Donormangel er den avgjørende faktoren for at ikke flere kan transplanteres.
Bare en brøkdel av dem som trenger nytt hjerte, vil få det. I Norge har det blitt utført 759 hjertetransplantasjoner siden begynnelsen i 1983. I 2012 ble det utført 32 hjertetransplantasjoner i Norge.
Hjertetransplantasjon hos barn
Det er svært strenge krav for å bli vurdert for transplantasjon, for eksempel må pasienten være syk nok, transplantasjonen må være fysiologisk og anatomisk mulig, og det må ikke foreligge sykdommer som øker risikoen ved operasjonen eller tiden etterpå. Dette gjelder også hos barn. I tillegg kommer en del ekstra utfordringer når det er snakk om å transplantere organer hos barn. Livslang oppfølging er nødvendig.
Transplanterte organer har begrenset levetid, og barn som transplanteres må derfor ofte retransplanteres når de blir eldre.
Det er svært sjelden man kan utføre transplantasjoner på barn under ett år, fordi tilgangen på organer er svært lav.
Hjertetransplantasjon for voksne med medfødte hjertefeil
Internasjonale tall viser svært god langtidsoverlevelse etter transplantasjon hos voksne med medfødte hjertefeil. Nesten 40 prosent lever 20 år etter inngrepet. Med tanke på at de pasientene som får transplantasjon er svært syke og har kort forventet overlevelse, er dette veldig gode tall.
Medfødt hjertefeil er derimot en viktig risikofaktor de første dagene og ukene etter transplantasjonen. Dette gjelder særlig om pasienten har hatt mange hjerteoperasjoner tidligere, som gjør operasjonen teknisk vanskelig. Disse pasientene har også økt sannsynlighet for at de har dannet antistoffer mot vevstypen i donorhjertene. Det reduserer antallet kompatible donorer og øker risikoen for at hjertet avstøtes når det har kommet inn i kroppen. Risikoen varierer blant annet med type medfødt hjertefeil.
Fontan-opererte har litt høyere risiko enn pasienter som har vært igjennom andre operasjoner, men det rapporteres økende suksessrater også for denne pasientgruppen.
Kombinert hjerte- og lungetransplantasjon
De første kombinerte hjerte- og lungetransplantasjonene ble utført tidlig på 1980-tallet. Denne operasjonen er mer alvorlig enn om det kun er hjertet som transplanteres, og utføres mye sjeldnere.
Den pasientgruppen som hyppigst har behov for hjerte- og lungetransplantasjoner er pasienter med medfødte hjertefeil. Antallet kombinerte hjerte- og lungetransplantasjoner er lavt på verdensbasis, med omtrent 100 operasjoner årlig totalt. Prognosen ved kombinerte hjerte-og lungetransplantasjoner er dårligere enn ved kun hjertetransplantasjon.
Ventetid før transplantasjon
Oslo universitetssykehus, avdeling Rikshospitalet, har landsfunksjon for organtransplantasjon i Norge. Barn som skal vurderes for transplantasjon legges inn ved barneklinikken på Rikshospitalet og utredes der. Barnet må igjennom en hel rekke undersøkelser, blant annet hjertekateterisering, gjennomgang av de øvrige organsystemene i kroppen, immunologiske og infeksjonsmedisinske undersøkelser, i tillegg til en psykososial vurdering.
En pasient som er akseptert til hjertetransplantasjon må være forberedt på å reise til Rikshospitalet på meget kort varsel. Pasienten får med seg immundempende legemidler som skal tas ved innkallelsestidspunktet, slik at de er virksomme når transplantasjonen gjennomføres. I ventetiden vil pasienten bli innkalt til rutinekontroller ved Barnehjerteseksjonen.
Etter hjertetransplantasjonen
Etter transplantasjonen må barnet stå på immundempende medisiner resten av livet for å unngå at kroppen avstøter organet. Barnet vil kalles inn til regelmessige kontroller på sykehuset. I starten vil kontrollene være tette, mens det etterhvert vil være lenger tid mellom kontrollene.
Siden det er økt risiko for infeksjoner på grunn av de immundempende medisinene, blir de hjertetransplanterte anbefalt å ta noen ekstra vaksiner. De må også holde seg unna dyr og svømmebasseng den første tiden etter operasjonen. Risikoen for enkelte krefttyper øker når man står på disse medisinene, blant annet en type hudkreft. Det anbefales derfor at de transplanterte unngår kraftig soleksponering.
Det er hele tiden en risiko for at kroppen skal avstøte det nye hjertet. Risikoen er størst I tiden etter operasjonen, men kan også komme senere. Symptomer og tegn kan være veldig uspesifikke, og det må tas biopsi for å stille diagnosen. Ved minste mistanke om avstøtning, skal barnet henvises til Rikshospitalet.
«Mekaniske hjerter»
Antallet tilgjengelige hjerter for transplantasjon har gått ned det siste tiåret, samtidig som behovet har økt. Dette har ført til økt bruk av mekaniske pumper eller ventricular assist devices (VAD) Disse kan brukes ved både akutt og kronisk hjertesvikt.
Den mest brukte pumpen støtter venstre ventrikkel (hovedkammer), og kalles LVAD (left ventricular assist device). Den mekaniske pumpen avlaster venstre ventrikkels arbeid, ved at en del av blodet i hjertet tas ut av ventrikkelen og pumpes inn i aorta gjennom LVAD-en. Slik reduseres arbeidsbelastningen på ventrikkelen samtidig som at mer blod pumpes ut til kroppen. Teknologien på dette feltet har utviklet seg raskt, og pumpene er nå mindre, lettere og mer pålitelige enn tidligere.
Pumpene kan brukes for å kjøpe tid når man venter på en transplantasjon, og gjør at pasientenes fysiske form bedres mens de venter på operasjonen (fordi kroppen får mer blod når pumpen hjelper til). Det kan av og til være litt problematisk å bruke disse pumpene hos pasienter med medfødte hjertefeil, fordi de ofte har en unormal anatomi, og tidligere kirurgi, som ikke er forenelig med hvordan disse pumpene fungerer.
