Det normale hjertet
Hjertet gjør en livsviktig jobb: Det pumper blodet vårt rundt i kroppen. Her kan du lese mer om hjertets anatomi og funksjon.
Hjertets anatomi
Hjertet ligger i brystkassen på venstre side av brystbeinet. Noen har hjertet på høyre side, men dette er sjelden. Hjertet er en knyttnevestor, hul muskel som deles inn i fire rom: høyre og venstre forkammer (atrium) og høyre og venstre hovedkammer (ventrikkel).
Atriene sitter på toppen av hjertet og ventriklene utgjør nederste del av hjertet. Mellom høyre og venstre del av hjertet er det en tykk skillevegg som kalles septum.
Mellom atriene og ventriklene er det en åpning på hver side som omgis av hjerteklaffer (atrioventrikulærklaffene). Disse kan åpne og lukke seg, og sørger slik for at blodet strømmer i riktig retning til riktig tid. Klaffen på høyre side kalles trikuspidalklaffen, og klaffen på venstre side kalles mitralklaffen.
Til sammen åtte blodårer leder blodet inn og ut av hjertet.
To store vener – vena cava superior (øvre hulvene) og vena cava inferior (nedre hulvene) – leder oksygenfattig blod til høyre atrium. Derfra pumpes blodet inn i høyre ventrikkel.
Fra høyre ventrikkel avgår en stor arterie – lungearterien eller pulmonalarterien – som leder blodet til lungene. Oksygenrikt blod kommer tilbake fra lungene til hjertet gjennom fire vener – lungevenene eller pulmonalvenene – og ledes inn i venstre atrium, som pumper blodet inn i venstre ventrikkel.
Fra venstre ventrikkel pumpes blodet med høyt trykk ut i aorta – hovedpulsåren – og fordeles til kroppen. Fra aorta går det også noen små blodårer av som forsyner selve hjertemuskelen med blod.
Også mellom hovedkamrene og blodårene ut av hjertet er det klaffer. Mellom høyre ventrikkel og pulmonalarterien sitter pulmonalklaffen, og mellom venstre ventrikkel og aorta sitter aortaklaffen.
Hjertets funksjon
Hjertets oppgave er enkel – men livsviktig: å pumpe blodet vårt rundt i kroppen slik at alle cellene blir forsynt med de næringsstoffene de trenger for å leve, og avfallsstoffene fjernes.
Hjertet slår hos de fleste mennesker med en frekvens mellom 60 og 80 slag per minutt, men denne kan være vesentlig lavere om man er godt trent.
Hjertet mottar informasjon fra nervesystemet om situasjonen i kroppen, og kan øke eller senke hjertefrekvensen og blodtrykket ved behov.
Om hjertet slutter å slå vil vi bli bevisstløse i løpet av svært kort tid og dø innen få minutter. Heldigvis er hjertet en sterk og utholdende muskel, og hos et gjennomsnittlig menneske vil hjertet slå omtrent 1 milliard slag i løpet av livet.
To pumper – to kretsløp
Hjertet består egentlig av to separate pumper: en pumpe på høyre side av hjertet og en på venstre side av hjertet. Den høyre pumpen består av høyre forkammer og høyre hovedkammer, og pumper blodet til lungene (”lungekretsløpet”).
Blodet på høyre side av hjertet kommer tilbake fra kroppen og er oksygenfattig blod. Høyre ventrikkel pumper så blodet til lungene, hvor gassutvekslingen skjer. Oksygen fra luften i lungene går over i blodet og karbondioksidet i blodet går over til luften i lungene og pustes deretter ut.
Lungekretsløpet er også kjent som det lille kretsløp. Det kreves lite trykk for å pumpe blodet over i lungene, og høyre ventrikkel har derfor liten muskelmasse. Blodtrykket i lungekretsløpet er lavt.
Den venstre pumpen består av venstre forkammer og venstre hovedkammer, og pumper blodet ut til kroppen (”systemkretsløpet”). Blodet på venstre side av hjertet kommer rett fra lungene, og er derfor rikt på oksygen. I hjerteslaget pumpes blodet med stort trykk inn i aorta og fordeler seg til hjernen, hjertemuskelen selv og alle de andre organene i kroppen.
For at blodet skal nå hele kroppen – fra toppen på hodet og helt ned til tærne og opp igjen – kreves det at blodet som pumpes ut av hjertet har et høyt trykk. Venstre hovedkammer har derfor mye større muskelmasse enn høyre hovedkammer.
Systole og diastole
Et hjerteslag deles inn i systole og diastole. Systole er den aktive fasen i hjerteslaget, da hjertet trekker seg sammen. Etter dene ammentrekningen (kontraksjonen) kommer en hvilefase – diastolen. Da er det ingen aktivitet i muskelcellene, de hviler.
I diastolen fylles hjertekamrene med blod. Man skiller mellom atrienes systole og diastole og ventriklenes systole og diastole, ettersom sammentrekningen av atriene og ventriklene ikke skjer helt samtidig.
Ledningssystemet
Hjertet slår normalt med en frekvens på mellom 60 og 100 slag i minuttet. Hjerteslaget utløses av elektriske impulser som brer seg i hjertet og stimulerer hjertemuskelcellene til å trekke seg sammen. Hjertet har en naturlig pacemaker, sinusknuten, som styrer den elektriske aktiviteten i hjertet.
Sinusknuten består av en gruppe spesialiserte hjerteceller (naturlige pacemakerceller) som er lokalisert i den øvre veggen i høyre forkammer. Sinusknuten bestemmer hvor fort hjertet skal slå ved å sende ut elektriske impulser (aksjonspotensial) med jevne mellomrom, som beveger seg som bølger gjennom hjertets forkammer.
Når den elektriske bølgefronten fra sinusknuten når AV-knuten, et lite kompakt område mellom forkamrene og hovedkamrene i hjertet, ledes impulsen videre til hovedkamrene. Fra AV-knuten ledes signalet gjennom det såkalte His-Purkinje-systemet, et fibernettverk som består av spesialiserte hjerteceller som leder elektriske impulser svært raskt.
Gjennom His-Purkinje-systemet brer den elektriske impulsen seg ut til høyre og venstre hjertekammer. Når alle muskelcellene i hjertet har blitt aktivert, og hjertet har trukket seg sammen, stopper den elektriske bølgefronten og hjertet går over i en ”hvilefase” (kalles diastole) før den neste bølgefronten aktiverer hjertet.
Alle cellene i ledningssystemet i hjertet er pacemakerceller, og kan dermed starte en elektrisk bølgefront. Sinusknuten har raskest rytme (ca. 100/min), og derfor er det denne som normalt styrer hjerterytmen. AV-knuten har en litt lavere rytme enn sinusknuten, med en frekvens på ca. 40–60/min, His-bunten og Purkinjefibrene har en enda lavere rytme, henholdsvis ca. 30–40/min og 20–30/min.
Hjertets muskelceller (myocyttene) har normalt ikke evne til å sende ut elektriske impulser, men dersom resten av ledningssystemet i hjertet er sykt, kan også myocyttene få egenrytme. Frekvensen vil være svært lav (<20/min). Om en overordnet funksjon av ledningssystemet faller ut, kan dermed erstatningsrytmer oppstå, men hjertefrekvensen vil da bli lavere enn normalt.
Snakk med noen som forstår
En likeperson forstår hvordan det er å være forelder til et hjertesykt barn.
