Christina så det vakre i verden

Til Tobias

Hun kunne bli rørt av en vakker himmel og begynne å danse midt i gaten. Christina Kvavik Sangolt var 32 år da hun døde av hjertestans. Gjennom Christoffers minner skal sønnen Tobias få bli kjent med mammaen sin og livet de hadde sammen.

Tekst: Fredrik Bentzen

Christina kunne stanse opp, løfte blikket og be ektemannen, Christoffer Kvavik Sangolt, se på himmelen.

– Hun kunne bare kikke på himmelen og bli rørt. På ekte. Hun hadde en utrolig evne til å se det vakre i de minste tingene, forteller Christoffer.

På videregående hadde hun fått kallenavnet «Sunshine». Han skjønte godt hvorfor. Christina kom inn i rommet med et smil og energi, og hun hadde lett for å få andre med seg.

Smilet på Palmesus

Christoffer visste hvem Christina var. De var begge fra Lyngdal, men med fem års aldersforskjell hadde de aldri blitt ordentlig kjent. Så møttes de på en uteplass i Kristiansand under Palmesus sommeren 2017.

-Det var en match med én gang. Vi begynte bare å prate. Hun smilte og så på meg, og så var det som om det bare fantes oss to.

Neste morgen kjente han det fortsatt i magen.

-Jeg husker den kriblende følelsen. Det var spennende. Jeg tenkte: «Oi, kanskje vi skal møtes igjen?»

Sommerferien hadde akkurat begynt, og de fikk flere uker sammen hjemme i Lyngdal. De kjørte til Mandal, Farsund og Lindesnes fyr. Ofte ble de sittende i bilen og prate i timevis.

-Det var egentlig bare sånn vi ble kjent. Jeg tror kanskje vi visste allerede da at dette kom til å bli noe mer.

Christina bodde i Oslo og jobbet som sykepleier ved Radiumhospitalet. Christoffer hadde allerede planer om å flytte tilbake til hovedstaden. Etter sommeren skulle han bo hos broren sin den første tiden, men etter omtrent en uke bodde han i praksis hos Christina.

I sokkelleiligheten hennes på Ullerntoppen hadde de rundt 30 kvadratmeter å dele på. Det var mer enn nok for det nyforelskede paret.

Hverdagen på Røa

Vinteren 2019 kjøpte de leilighet på Røa. Der ble de boende i litt over seks år. Det er hit Christoffer vender tilbake når han tenker på hverdagen deres.

– Vi var bestevenner samtidig som vi var kjærester. Vi kunne egentlig gjøre alt, så lenge vi gjorde det sammen.

Søndag formiddag gikk de gjerne på kafé, før de tok en tur i nabolaget eller kjørte opp til Holmenkollen. Christina fulgte med på nye restauranter de kunne prøve. Etterpå kunne de sitte lenge og diskutere maten og sammenligne med andre steder de hadde vært.

De reiste på helgeturer og tok inn på spahotell, også uten noen spesiell anledning. Det hendte de ble ertet for hvor ofte de dro.

Christina kunne finne på å danse midt i gaten. Christoffer husker en reise der hun plutselig begynte å snurre rundt ute blant folk.

– Jeg syntes det var kjempeflaut. Hun syntes bare det var kjempegøy.

Han var mer sjenert og innadvendt. Med henne ble det lettere å slippe seg løs.

– Når jeg var med henne, slappet jeg mye mer av og turte å være meg selv.

Like gjerne som hun kunne finne på noe spontant, kunne hun planlegge ned til minste detalj. I venninnegjengen var det ofte Christina som fant restauranten og bestilte bordet. Skulle hun gi noen en gave, måtte det følge med et gjennomtenkt, personlig kort.

Og så var det baksten. Christina elsket cookies, cupcakes og boller. Da en populær matprofil hadde et «pop-up» bolleutsalg i Oslo, sto hun en gang i kø i fire eller fem timer for å få tak i bollene. Hun kom hjem med sekken full.

Bryllupet hun hadde planlagt

Christina ville gifte seg før de fikk barn. Hun hadde klare tanker om bryllupet og skrev planene ned i en egen bok.

– Hun var opptatt av at alle skulle få en helt fantastisk helg. Det skulle være gøy for alle som var der.

Christoffer hadde ikke tenkt like mye på hvordan et bryllup skulle være. Men engasjementet hennes smittet. Etter hvert ble det like viktig for ham å få til dagen de snakket om.

I august 2021 tok han henne med på hotell. På forhånd hadde han ringt og fått rommet gjort klart med roser og Champagne. Christina hadde spøkt med at hun kom til å fri selv hvis han ventet for lenge.

Nå var det hans tur. Han hadde forberedt hva han skulle si, men da de åpnet døren og hun fikk øye på rosene, forsvant ordene.

– Jeg gikk ned på kne i gangen og spurte om hun ville gifte seg med meg.

Den 27. august 2022 giftet de seg i Lyngdal kirke. Rundt 80 gjester ble med videre til festen på Lindesnes Havhotell. Bryllupsbildene tok de på stranden like ved.

– Det ble en eventyrdag. På det tidspunktet var det den største dagen i livet vårt.

Det var før de ble foreldre…

Da Tobias kom til verden

Sommeren etter reiste de til Rhodos på bryllupsreise. Der snakket de om å få barn. Nå var de klare.

Christina ble født med en komplisert hjertefeil. Hun hadde gjennomgått flere operasjoner og fått pacemaker da hun var rundt to og et halvt år. Før de begynte å prøve å bli gravide, hadde hun rådført seg med legene ved Rikshospitalet om graviditet og risikofaktorer.

Det gikk raskere enn de hadde ventet. En dag ropte Christina fra badet om strekene på testen. Christoffer misforsto først.

– Jeg var så inne i koronatestingen at jeg tenkte: Har du korona?

Han gikk inn på badet. Hun trodde hun var gravid. Begge hadde vanskelig for å ta inn at det hadde skjedd så fort.

Gjennom svangerskapet ble Christina fulgt tett ved Rikshospitalet. Bekkenplager gjorde at hun var sykmeldt en del, men de fikk også reist på fotballtur til Manchester før Tobias kom til verden.

Tobias ble født i juni 2024. Legene hadde forsøkt å sette i gang fødselen, men til slutt ble det nødvendig med et akutt keisersnitt. Christoffer satt ved hodet til Christina og kunne ikke se det som foregikk. Så hørte han sønnen for første gang.

– Jeg fikk en frysning gjennom hele kroppen. Nå er det et liv her, tenkte jeg.

Trøblete start i foreldrerollen

Hjemme ventet en krevende start. Christina skulle hente seg inn etter operasjonen, og Tobias veide bare litt over to kilo da han ble født. De skrev ned hvor mye mat han fikk, talte bleier og fulgte med på vekten.

Ammingen var vanskelig, og dagene og nettene gikk med til pumping og sterilisering av flasker. De hadde nesten bestemt seg for å gi opp forsøkene på amming da det endelig løsnet.

Når Christoffer skal beskrive Christina som mamma, husker han turene med Tobias i vognen.

– Du så på hele henne at hun elsket å være mamma. Hun var så stolt. Bare vi var ute og gikk tur med vogna, var det så stas.

Hun hadde oversikt over det Tobias trengte. Christoffer kunne spørre henne om det han var usikker på, og de fant ut av ting sammen.

– Jeg følte meg så trygg med henne da vi var foreldre sammen. Vi hadde hverandre i det.

Etter at Tobias ble født, ønsket de å bo nærmere familien på Sørlandet. Våren 2025 flyttet de til Vågsbygd i Kristiansand, nær Christinas søster og med kortere vei til besteforeldrene i Lyngdal.

– Planen var at dette skulle være hjemmet vårt. Det var her Tobias skulle vokse opp.

Christina ville fortsette å jobbe som sykepleier på sykehus. Etter en periode i hjemmesykepleien fikk hun stillingen hun ønsket seg ved sykehuset i Kristiansand. Hun rakk å jobbe der i omtrent én uke.

Den siste klemmen

Søndag 19. oktober 2025 kom Christina hjem fra et sykehusopphold. Hun hadde vært innlagt gjennom helgen med kraftig bihulebetennelse, forteller Christoffer. Hun var sliten og hvilte mens han gikk tur med Tobias. På ettermiddagen spiste de take-away sammen, og hun åpnet en bursdagsgave på etterskudd. Hun hadde akkurat fylt 32 år.

Den dagen hadde Christoffer og Christina flyttet sengen til Tobias inn på hans eget rom. De hadde bestemt seg for å avslutte ammingen, ettersom det ble vanskelig å få til i forbindelse med Christinas innleggelse på sykehuset, og tenkte at man like gjerne kunne teste soving på eget rom samtidig.

Leggingen gikk fint, og Tobias sovnet.

Nede i stuen så foreldrene ferdig en kamp med Manchester United. Da laget vant, reiste de seg fra sofaen og ga hverandre en klem. Christina sa at hun ble litt svimmel. Så gikk hun på badet.

Kort tid etter hørte Christoffer et tungt fall.

Han fant henne bevisstløs på badegulvet og ringte 113. Christoffer ga hjertekompresjoner frem til hjelpen kom. Sekunder føltes som timer. Hun hadde fått en hjertestans, men var ved bevissthet igjen da hun ble fraktet ut i ambulansen. På vei til sykehuset fikk Christinas nok en hjertestans. Legene gjorde alt de kunne for å redde henne, men denne gangen våknet hun ikke igjen.

Tobias sov gjennom alt.

Da Christoffer kom hjem fra sykehuset den natten, fikk han ikke sove.

– Jeg lå bare og gruet meg til Tobias skulle våkne. Jeg tenkte på hvordan han kom til å reagere, om han kom til å spørre eller lure på hvor mamma var. Han var bare 16 måneder. Man kan ikke forklare noe til et så lite barn, sier Christoffer.

Familien flyttet inn hos Tobias og Christoffer i tiden etterpå. Etter en uke var Tobias tilbake i barnehagen. Han ble godt ivaretatt, og for Christoffer var det viktig å beholde en viss grad av normalitet. Livet ventet ikke.

Et minne å samles om

Etter hvert kjente Christoffer et behov for å ha noe å arbeide med i sorgen. Han ville fortelle om Christina, samle menneskene rundt seg og samtidig gjøre noe for andre.

Christoffer hadde vært glad i å løpe, men etter at Christina døde, stoppet det helt opp. Nå ønsket han å finne tilbake til løpegleden. Han begynte å spørre venner og familie om de ville være med på et løp. Valget falt på Mandal Marathon, der det var enkelt å samle folk.

Stadig flere ville være med. Under løpet i august 2026 stilte de i like drakter med «Christinas minne» på ryggen og logoen til Foreningen for hjertesyke barn. Folk stanset dem i byen og spurte om historien.

– For hver meter jeg løp, følte jeg at jeg løp for Christina. Det var noe større enn bare et løp.

Christina hadde ikke vært noen ivrig løper selv. Christoffer ville også samle folk rundt noe hun hadde vært glad i. Uken etter løpet arrangerte han, venner og familie en familiedag i Lyngdal.

Det ble cookies, cupcakes, boller, farger og aktiviteter for barn. På et eget bord kunne barna pynte cupcakes. Bandet fra bryllupet deres spilte igjen, med sanger fra festen og annen musikk som hadde betydd mye for paret.

– Det var veldig henne. Jeg følte at Christina var med gjennom hele arrangementet.

Lokalsamfunnet stilte opp med bakst, musikk og frivillig arbeid. Til sammen kom det inn nærmere 60 000 kroner til Foreningen for hjertesyke barn.

– Det ble utrolig sterkt å se alle menneskene som var der, og vite hvorfor de hadde kommet.

Nå løper han igjen. På turene dukker minnene opp, også situasjoner han ikke har tenkt på på lenge.

– Løpingen har vært en slags redning. Jeg føler en nærhet til Christina når jeg er ute og løper.

Han håper både løpet og familiedagen kan gjentas, slik at de kan fortsette å samles om Christina og samtidig hjelpe «hjertebarnsfamilier».

Mamma på bildene

Hjemme er det bilder av Christina overalt. Tobias peker, smiler og forteller hvem han ser.

– Han kan si: «Mamma. Det er mamma.»

Christoffer vet at spørsmålene vil komme etter hvert som sønnen blir eldre. Da skal han og familien fortsette å snakke om henne, også når det er vondt.

– Vi vil alltid fortelle, slik at han kan bli kjent med hvem hun var. Det skal aldri være noe vi ikke prater om fordi det er vanskelig.

Når Christoffer står fast i noe som pappa, tenker han på hva Christina ville ha gjort. Særlig når han legger Tobias, eller står og vugger ham i vognen, kan han kjenne henne nær.

– Når alt er stille og jeg bare ser på ham, kan jeg plutselig føle at hun står der. Noen ganger hører jeg stemmen hennes i hodet. Akkurat i det øyeblikket føles det som en kontakt.

Christina viste kjærligheten sin åpent. Hun kunne komme bort og gi ham en klem helt uten videre, ta hånden hans eller si at hun var glad i ham. Før de møttes, kunne han synes det var flaut å vise følelser offentlig. Med henne ble det naturlig.

Det tar han med seg når han er sammen med Tobias. Han vil gi sønnen så mye kjærlighet han kan, og håper at noe av det Christina ga ham, også kan bli en del av sønnens oppvekst.

– Han kommer alltid til å ha noe i livet sitt som mangler. Jeg håper jeg kan gi ham litt av Christina på den måten.

For Tobias blir det også en del av historien om mammaen hans: solstrålen som så skjønnheten i himmelen, danset i gaten og som alltid gjorde litt ekstra for de rundt seg. Det er det som er minnet etter Christina. Kjærlighet.