En lang dags marsj mot helvete

En utfordring på jobb førte til at Eskil Haug gikk fra å være sofagris til å bli en seig milsluker. Noen år senere kom idéen om å løpe 100 kilometer på en dag. Fra hytta i Tydal til Hell stasjon. Drivkraften skulle bli hans hjertesyke nevø.

Trå start

– Frem til jeg var 35 år hadde jeg knapt rørt en muskel, og levd et typisk rock’n’roll-liv. Da jeg ble utfordret til å bli med på noen løpeturer på jobb, gikk jeg til innkjøp av joggesko. Treningsøktene var på 3 kilometer, og det holdt i massevis. Sakte, men sikkert ble jeg hekta, og turene ble gradvis lengre.

Det holdt med et par kilometer av gangen for Eskil, som hadde problemer med å se for seg at han i det hele tatt kunne løpe en mil sammenhengende. Etter at søsteren hans fikk nyss om den gryende løpeinteressen, fikk han startnummer til Trondheim halvmaraton i bursdagsgave.

– I forbindelse med halvmaratonet i Trondheim forberedte jeg meg godt. Jeg fulgte et treningsprogram og begynte sakte å forstå at jeg var i stand til å løpe lengre distanser enn det jeg trodde var mulig. Jeg overrasket meg selv med en god tid.

Highway to hell

Etter at Eskil hadde fullført halvmaratonet i Trondheim, meldte han seg inn i Hell ultraløperklubb, og han løp stadig lengre for hver gang.

– Ultramaraton var egentlig en fjern tanke, men under Korona ble jeg med på et virtuelt løp. Det var da jeg brøt barrieren første gang. Løpet var et ‘Backyard-ultra’, som betyr at man løper en runde på 6,7 kilometer så mange ganger man klarer. Vi var en gjeng som forsøkte oss sammen, og én etter en gjennomførte vi ultra-distansen. Det betyr at vi måtte løpe den samme runden om og om igjen, helt til vi hadde løpt over 42 kilometer.

Etter at Eskil meldte seg inn i Hell Ultraløperklubb kjente han på behovet for å pushe egne grenser enda lenger.

– Jeg måtte gjøre meg fortjent til å være med i klubben. I vinter kom idéen om å løpe fra hytta og hjem. Jeg hadde lyst til å knekke 100 kilometer, og det var distansen fra hytta i Tydal til Hell stasjon. Så da var planen klar, men det var noe annet å skulle gjennomføre, sier han og innrømmer at han har gruet seg.

Presset til å gjennomføre

For å legge ekstra press på seg selv, delte han planen sin på Facebook. Nå måtte han gjennomføre.

– Det var viktig for meg å gjennomføre, men jeg ville også gi oppmerksomhet til en god sak. Foreningen for hjertesyke barn er den saken som er nærmest mitt hjerte, ettersom min nevø ble født med medfødt hjertefeil. Jeg klarer ikke å være nok til stede og vise at jeg forstår hva de går gjennom, men på denne måten kunne jeg vise dem at jeg har sett dem og støtter dem i det som har vært vanskelig. Selv om jeg ikke har kunnet være der gjennom alt, har de en onkel som bryr seg.

Og vipps, så var innsamlingsaksjonen opprettet. “100 kilometer – fra himmel til helvete” stod det på Facebook. Det ble satt et hårete mål om å samle inn 10 000 kroner til foreningen.

– På løpsdagen startet jeg med frokost på hytta, og det hele var veldig absurd. Familien stod klar for å sende meg avgårde. Jeg sa “ha det” og forstod for første gang at jeg skulle løpe helt hjem. Jeg ante ikke hvordan kroppen kom til å ta det.  De første meterne hadde jeg veldig lite tro på meg selv. Etter den første kilometeren begynte jeg å gråte fordi jeg var overveldet av situasjonen.

Men etter at den første tvilen hadde lagt seg og kroppen hadde blitt varm, endret humøret seg gradvis.

– Da jeg nærmet meg 20 kilometer føltes kroppen bra. Da begynte humøret å stige også. Dette kunne gå lenge, tenkte jeg.

Etter 21 kilometer ble sønnen til Eskil med å løpe i fem kilometer. Det var oppmuntrende, og Eskil bestemte seg da for at uansett hvor fælt det kom til å bli, så skulle han i mål, om han så måtte bli fraktet vekk på båre i det han passerte målstreken.

– Etter besøket av sønnen min, var det søskenbarnets tur. Vi er nære venner og endte opp med å løpe 12 kilometer sammen.

Etter to løpe-besøk nærmet Eskil seg halvveispunktet. Og bristepunktet.

– Jeg følte jeg hadde holdt på lenge, men skjønte at nå går det saktere og jeg har over halve distansen igjen. Den siste halvdelen blir mye lenger, og mye tøffere. Det var tungt mentalt, og da jeg fikk en ny drikkeflaske rundt 46 kilometer hadde faren min, som er tidligere maratonløper, sett meg fra følgebilen. Han hadde sagt til resten av følget at “dette går ikke, han holder ikke hele veien.” På det tidspunktet var jeg langt nede.

En god støttespiller

Da Eskil trengte det som mest, ble samboeren med. Hun la seg bak ham og minnet han på at han gjorde en god jobb og at han måtte ta ting i sitt eget tempo. Da han endelig passerte halvveispunktet begynte mentaliteten å endre seg til det positive.

– Vondere enn dette blir det ikke, tenkte jeg. Frem til dette tidspunktet var jeg på en nedadgående kurve, men nå kunne jeg ikke bli mer sliten. Etter at jeg var halvveis, gikk det fra å bli en fysisk prøvelse, til å bli en mental prøvelse. Jeg kjenner veien fra hytta veldig godt. Så da jeg kom til de ulike stedene, kunne jeg fortelle meg selv at “nå er det ikke langt igjen», nå er jeg jo her alt, men hver strekke og hver bakke ble uendelig mye lengre til fots.

Da Eskil endelig hadde kriget seg frem 70 kilometer, fikk han besøk av nevøen Sigurd, og søsteren Monica. Personene som inspirerte ham til å starte innsamlingsaksjonen ble med noen kilometer før han måtte inn i sin egen boble igjen.

– Til slutt måtte jeg kun ha meg selv å forholde meg til. Alt begynte å tære på. Jeg kjente at jeg løp på blemmer og at bein og føtter begynte å bli numne. Men den mentale oppturen ved å vite at jeg nå faktisk nærmet meg mål ,var stor nok til å lure kroppen midlertidig. I mitt hode hadde jeg kommet til sjarmøretappen, selv om det var 30 kilometer igjen.

Løpet utviklet seg etter hvert til en kamp om å lure sitt eget hode. En kamp han skulle ende opp med å vinne. Da Eskil omsider kom til mål, ventet naboer, gode venner, samboer, søster Monica og nevøen Sigurd.

– Jeg hadde ikke forventet at noen skulle vente på meg i mål, annet enn de som var i følgebilen. Det var stort for meg. Da jeg rundet den siste svingen før Hell stasjon hørte jeg at det var folk der, så jeg løp de siste 200 meterne. Men idet det hele var over, ga jeg gi beskjed til samboer om at jeg måtte hjem. Jeg var helt ferdig og klarte ikke å ta inn over meg hva jeg hadde gjort eller hvordan jeg hadde det. Jeg skulle ha burger og Cola og ville bare hjem.

Burgeren ble spist med lukkede øyne, liggende i sofaen. Og der ble han, han kom seg ikke i seng den kvelden og våknet samme sted morgenen etter, helt ødelagt i kroppen.

Grensesprenger

– Lårene var rasert i to dager etterpå, jeg klarte ikke engang å gå ordentlig. Det ble noen rolige dager, og noen skavanker sitter fortsatt i. Heldigvis kan jeg si at det var verdt det, og at jeg hadde gjort det samme igjen.

Innsamlingsaksjonen, som ble startet for å legge press på seg selv for å gjennomføre, fikk sitt eget liv. Da Eskil våknet opp dagen etter kraftanstrengelsen hadde over 160 personer donert penger og målet om 10 000 kroner til foreningen ble sprengt i fillebiter. Sluttsummen ble 38 810 kroner. Nesten 4 ganger så mye som det opprinnelige målet.

– Det ble en kjempemotivasjon etterhvert. Faren min, som satt i følgebilen, oppdaterte meg hver gang han syntes det så mørkt ut. “Om du er sliten nå, da må du tenke på at det akkurat kom inn enda en donasjon.” Om jeg ikke hadde hatt innsamlingsaksjonen og det eksterne presset det førte med seg, så er det ikke sikkert jeg hadde klart å gjennomføre. Kanskje jeg hadde gitt meg da jeg fikk den første mentale knekken før halvveispunktet.

Eskil er ingen typisk milsluker, og har levd store deler av livet uten regelmessig trening. Han er opptatt av at det ikke finnes én riktig måte å være aktiv på.

– Løping og trening generelt handler egentlig bare om en selv. Man kan glede seg selv ved å sette oppnåelige mål i starten, i tillegg til at det er en fin måte å sortere egne tanker på. Bevegelse bidrar til mentalt vedlikehold, og det er vel så viktig som fysisk vedlikehold. Ikke vær opptatt av hva andre gjør og får til, start med det du kan få til selv, det er det eneste du kan gjøre noe med.