Foreldre til Birk og Emil 

BRØDRE FOR LIVET: Birk og Emil vil alltid ha et bånd

Tekst: Fredrik Bentzen 

Det tar omtrent 25 minutter å gå fra huset på Skedsmokorset til graven. Sven-Rune Johansen og Renée Marie Elli har fått en fast rute når de er ute med barnevognen. På veien går de innom Emil. 

Sven-Rune passer på at det er fint der. At batteriene i lysene virker. At gravsteinen kom på plass før frosten, var viktig for ham. 

Nå ligger også en medalje fra Hjertebarnløpet på graven. 

Emil skulle ha vært med på løpet sammen med broren. Det hadde Sven-Rune bestemt seg for allerede mens Renée var gravid. Da september kom, var det bare Birk som lå i vognen som ble trillet gjennom Frognerparken. Men også Emil fikk sitt eget startnummer og sin egen medalje. 

Foreldrene vil at mennesker rundt dem skal kjenne til begge guttene. 

– Folk må vite om at han har vært her, sier Sven-Rune. 

STOLE FORELDRE: Sven-Rune og Renée hjemme på Skedsmokorset med sønnen Birk.

To av alt 

De møttes gjennom jobben. Etter hvert ble det samboerskap, og senere enebolig på Skedsmokorset. 

Huskjøpet var ikke starten på en ferdig plan om å få barn. De ønsket seg mer plass og ville finne seg til rette først, men da de først bestemte seg – gikk det fort. 

På ultralyden fikk de vite at de ventet tvillinger. 

De første dagene var det mest de praktiske spørsmålene som meldte seg. Ett barn hadde virket som en stor nok omstilling. Hvordan skulle det bli med to? 

– Jeg innstilte meg på at det kom til å bli knalltøft i to år. Men så ville vi få så mye igjen for det. Da ville de ha hverandre, sier Sven-Rune. 

Overraskelsen gikk over i forventning. De begynte å se for seg guttene sammen, både som små og når de ble større. 

På oppfordring fra venninner bestilte Renée en privat ultralyd. De håpet blant annet å få vite kjønn. 

Legen undersøkte Birk først. Han gikk grundig gjennom det han så, forklarte underveis og småpratet med dem. Det var rom for humor. 

Så undersøkte han Emil. 

Sven-Rune husker ansiktet hans da han oppdaget at noe var galt. 

– Jeg skjønte med en gang at det var noe alvorlig. 

Legen fortalte at han så en alvorlig feil i hjertet. Han ville henvise til Rikshospitalet med det samme. Hvis de ikke hørte noe raskt, måtte de ringe ham. 

Renée forsto at beskjeden var alvorlig, men klarte ikke helt å ta inn hva den betydde. Legen hadde også sagt at Rikshospitalet kunne fortelle mer om behandlingsmulighetene. 

Hun holdt fast ved det. 

Foto: Privat

En bror ved siden av seg 

På Rikshospitalet ble diagnosen bekreftet: Emil hadde hypoplastisk venstre hjertesyndrom. 

Foreldrene fikk informasjon om operasjoner, ulike problemstillinger og hvordan livet kunne bli. Barnekardiologen var også bekymret for at guttene skulle bli født for tidlig. Emil trengte tid til å vokse før en eventuell operasjon, og det hender ofte at tvillinger kommer før tiden.  

Fosterreduksjon ble tatt opp som en mulighet. Sven-Rune og Renée ble raskt enige om at de ville fortsette svangerskapet. 

De hadde forstått at noen barn med diagnosen kunne få gode liv. Sven-Rune begynte å lese. Han ville vite mest mulig om hva som ventet, hvilke begrensninger Emil kunne få, og hva han likevel kunne være med på. 

Birk var også i tankene. 

– Jeg tenkte at det i hvert fall var fint at han skulle ha en bror. Hvis det ble vanskelig med fysisk aktivitet, ville han ha broren sin der på skolen. 

Det var i denne perioden Sven-Rune kom over Hjertebarnløpet. Han likte tanken på et løp der Emil etter hvert kunne delta på sine egne premisser. Det ble noe konkret å se frem til. 

Samtidig forsøkte han å forberede seg på at det kunne gå galt. 

Renée ville beskytte noe av gleden ved å være gravid. Hun skulle bære guttene i flere måneder ennå. Tankene om alt de risikerte å miste, kunne ikke få ta hele den tiden. 

Forskjellen mellom dem ble særlig tydelig da de skulle begynne å kjøpe utstyr. 

Skulle de kjøpe to av alt? 

Sven-Rune ville vente med de store innkjøpene. Hvis det gikk bra, ville de uansett være lenge på sykehuset og ha tid til å skaffe det de manglet. Han gruet seg til et potensielt utfall hvor de måtte rydde bort ting etter de kom hjem etter fødsel. 

For Renée var Emil allerede tydelig til stede. Det var han som var mest aktiv i magen. 

– Han styrte og holdt på. Det var så tydelig at der var det en gutt som vokste. Da ble det feil for meg å bare skulle kjøpe til én. 

Å la være å kjøpe to av alt kjentes som å gi ham opp på forhånd. 

De snakket seg frem til en løsning. De store tingene kunne vente. Men guttene fikk hvert sitt sett med bamser og leker. 

Foto: Privat

Da guttene kom 

Utover i svangerskapet ble Renée fulgt tett. På en kontroll oppdaget de tegn til at fødselen kunne nærme seg. Hun ble lagt inn og fikk lungemodningssprøyter. 

De visste hvor mye den ekstra tiden i magen kunne bety for Emil. 

Den første gangen fikk Renée reise hjem igjen. Senere ble hun innlagt på nytt. Også da roet det seg, og de fikk håp om at guttene kunne vente noen uker til. 

Dagen etter at hun kom hjem fra den andre innleggelsen, startet fødselen. 

Midt i usikkerheten ønsket Renée å møte guttene med glede. 

– Jeg ville gjerne ha en god opplevelse. Når fødselen først kom, hjalp det ikke å grave seg ned. Vi prøvde å glede oss til å se dem. 

Etter fødselen ble begge guttene ble raskt tatt med til undersøkelse og oppfølging. Renée fikk ha Birk hos seg en liten stund, mens Sven-Rune ble med Emil. 

Foto: Privat

Renée fikk ikke se ham før noen timer senere. 

Sven-Rune var opptatt av hvor store guttene var. Emil var mindre enn de hadde håpet, og bekymringen kom tilbake med full kraft. Men i løpet av det første døgnet fikk han også se en gutt som var våken, spiste og virket langt mer vital enn han hadde forestilt seg. 

Det gjorde det mulig å håpe litt igjen. 

Renée var fortsatt opptatt av at guttene endelig var kommet. De var fine. De var barna hennes. Hun var ennå ikke klar for å ta inn at de kunne miste Emil. 

Dagen etter fødselen satt foreldrene i kantinen da de ble bedt om å komme til en samtale. 

I gangen møtte Sven-Rune blikket til legen som hadde fulgt dem gjennom svangerskapet. 

– Da skjønte jeg det. 

Legene fortalte at de ikke kunne operere Emil. 

Foreldrene fikk vite at tiden de hadde igjen med ham, kunne være alt fra timer til uker. 

Foto: Privat

Spesielle besøk

Familien kom til sykehuset for å møte guttene. 

Sven-Rune tok imot og forklarte situasjonen før de gikk inn. Selv hadde han knapt rukket å ta beskjeden innover seg. Nå måtte han fortelle den videre til foreldrene og søsknene deres. 

Renée husker hvor merkelig det var å ta imot besøk. Birk var frisk. De hadde fått to barn, og familien kom for å hilse på begge. 

Samtidig visste alle hvorfor det hastet å komme. 

Emil fikk medisin som holdt en forbindelse i hjertet, ductus, åpen. Da det var besluttet at han ikke kunne opereres, ble denne behandlingen senere avsluttet. Foreldrene visste ikke hvor raskt tilstanden hans ville endre seg. 

Men dagene gikk, og Emil var fortsatt hos dem. 

Etter hvert ble det aktuelt å flytte familien fra Rikshospitalet til Ahus. Der kunne de få et større rom og bo sammen alle fire. 

Renée var først skeptisk. Hun jobber i ambulansetjenesten og kjenner Ahus fra arbeidshverdagen. Tanken på å skulle miste sønnen på et sted hun stadig kom tilbake til gjennom jobben, var vanskelig. 

På Rikshospitalet hadde de dessuten blitt trygge på menneskene rundt seg. 

Da de til slutt skulle flyttes, bekymret de seg for transporten. Planen var at guttene måtte reise i hver sin ambulanse. Hva om én bil ble forsinket? Hva om noe skjedde med Emil mens familien var på forskjellige steder? 

Så fikk de beskjed om at transporten var kansellert. 

En stund senere kom en ny beskjed: Begge guttene kunne være med i samme bil. 

Renées sjef hadde ordnet det og kom selv. 

Den hjelpen husker Sven-Rune godt. De slapp å dele familien på vei til det nye sykehuset. 

Foto: Privat

Å leve på lånt tid 

Da veneflonen ble tatt ut og medisinen som holdt ductus åpen, ble avsluttet på Rikshospitalet, visste ikke Sven-Rune og Renée hvor mye tid de hadde igjen med Emil.

De hadde fått beskjed om at det kunne være timer eller uker. På Ahus fikk han lindrende omsorg, det foreldrene omtaler som «comfort care». Nå skulle han ha det så godt som mulig den tiden han hadde igjen. 

De matet og stelte guttene selv. Om natten kunne sykepleierne ta hånd om dem, slik at foreldrene fikk sove litt. Avtalen var at de skulle vekkes hvis noe endret seg. 

Det hadde de ikke klart å overlate til hvem som helst. 

– Vi var veldig trygge på dem. Det var ekstremt flinke mennesker, sier Sven-Rune. 

De ventet på at sønnen skulle dø, samtidig som de matet ham, holdt ham og lærte ham å kjenne. Hver ny lyd kunne få Sven-Rune til å lure på om Emil hadde vondt. Når pusten ble mer anstrengt eller hudfargen forandret seg, kunne det kjennes som om slutten nærmet seg.  

Så hentet han seg inn igjen. Han var våken og ville ha melk. Renée kunne ta seg i å tenke at kanskje legene burde undersøke ham på nytt. 

– Samtidig så vi jo at han ikke var helt frisk. Men han var så våken og spiste, forteller hun. 

Dagene inneholdt mye av det de hadde sett for seg som nybakte foreldre: bleier, mat, besøk og tid til å bli kjent med barna. 

Men de lyttet også etter nye lyder. La merke til forandringer i pusten. Forsøkte å forstå om Emil hadde det vondt. 

Foto: Privat

For Sven-Rune var det særlig én ting som var viktig: Sønnen skulle ikke lide. 

De så at Emil var syk. Pusten kunne være rask og anstrengt, og hudfargen forandret seg. Samtidig var han ofte våken og virket tilfreds. Etter dårlige perioder kunne han hente seg inn igjen. 

– Han var mye friskere enn jeg hadde trodd han skulle være i det forløpet, sier Sven-Rune. 

Foreldrene rakk å oppdage forskjeller mellom guttene. Birk sov mye. Emil fulgte med. 

– Han var våken, observant og stort sett bare blid, sier Renée. 

Og han var glad i melk. 

Etter hvert tok han stadig mer på flaske. Det kostet krefter, og han ble sliten etterpå. Men foreldrene så hvor godt han likte det. 

På en av de siste videoene av Emil ligger og smiler etter et måltid. Tilfreds. 

Dette er også Emil for dem. Gutten som var våken. Som spiste. Som hadde sine egne uttrykk, og som de fikk lære å kjenne. 

Foto: Privat

Flere som kjente ham 

På sykehuset åpnet de døren for nære venner. 

De hadde et stort nettverk rundt seg. Noen dager måtte de begrense besøkene for å få nok ro. Men det var godt at mennesker de var glade i, fikk møte begge sønnene. 

Renée ønsket at de skulle få være en familie og gjøre noe av det de ellers ville gjort hjemme med to nyfødte. 

– Vi ville gjøre litt normale ting, ha besøk av venner og prøve å få noe positivt ut av tiden vi hadde med ham. 

For Sven-Rune har besøkene fått enda større betydning i ettertid. Flere enn foreldrene fikk et forhold til Emil. De hadde sett ham og vært sammen med ham. 

– Det verste er tanken på at han skal bli glemt. 

Senere ønsket Renée å dele bilder og fortelle om Emil på Facebook. Mange visste at de ventet tvillinger. Ikke alle kjente til hjertefeilen eller visste hva som hadde skjedd. 

Det kom meldinger med spørsmål om guttene var født. Vennlige henvendelser som foreldrene måtte svare på med en vond beskjed. 

Men for Renée handlet det også om å få vise frem sønnen. 

Hvis hun en dag skulle dele et bilde av Birk, var det viktig at også Emil hadde fått sin plass. 

Sven-Rune var i utgangspunktet mer tilbakeholden. Han hadde ikke så lyst til å dele det private på Facebook. Da Renée forklarte hvorfor det betydde noe for henne, forsto han det. 

– Vi måtte jo fortelle om Emil. Han var så fin, sier hun. 

Foto: Privat

Den siste dagen 

Om morgenen den dagen Emil døde, drakk han fortsatt melk fra flaske. 

Senere oppdaget foreldrene en forandring i ansiktet hans. De hadde fått vite hvilke tegn som kunne tyde på smerte, og hentet en sykepleier. 

Det var en av pleierne de hadde fått særlig god kontakt med. Hun tilkalte legen. 

Emil fikk lindrende behandling. 

For foreldrene ble det både en lettelse at han fikk hjelp, og en erkjennelse av at de var kommet til den siste fasen. 

De var på familierommet. Emil lå først i fanget til Sven-Rune. Så byttet de på å holde ham. 

Avskjeden ble vanskeligere enn de hadde sett for seg. De hadde håpet at han skulle sovne stille inn. Foreldrene opplevde at han strevde mer enn de var forberedt på. 

Det er særlig denne delen Sven-Rune har båret med seg etterpå. 

Han hadde vært så opptatt av at Emil ikke skulle ha vondt. Selv om han er trygg på at sønnen skulle få lindring, kan følelsen av ikke å ha klart å beskytte ham komme tilbake. 

Etter at Emil døde, vasket og stelte foreldrene ham. 

Renée hadde først ikke lyst. Det var vondt å skulle gjøre det. Sven-Rune ønsket at de skulle være med, og i ettertid er begge glade for at de gjorde det. 

– Det var knalltøft. Men jeg ville aldri ha vært det foruten, sier han. 

Hjem med Birk 

Hjemme ventet en hverdag med Birk og savnet etter Emil. 

Birk trengte dem. Han skulle ha mat, nærhet og stell. De hadde en sønn å glede seg over, samtidig som de sørget over sønnen de hadde mistet. 

Sven-Rune beskriver hvordan dårlig samvittighet kunne trekke i begge retninger. Midt i gleden over Birk kunne savnet etter Emil melde seg. Når sorgen tok over, kunne han få dårlig samvittighet overfor Birk. 

Han har opplevd dødsfall før, men dette lar seg ikke håndtere på samme måte. 

Babylykke og sorg. Foto: Fredrik Bentzen

– Det kommer i bølger. Du greier ikke helt å styre det. 

Noen dager går det bedre. Andre er knalltøffe. 

Sven-Rune tok mye av det praktiske. Begravelsen skulle ordnes. Papirer og søknader måtte på plass. Gravsteinen skulle bestilles. 

Renée hadde ikke overskudd til alt det. 

Før begravelsen fikk de tid alene med Emil i kapellet. I kisten la de blant annet bamser og leker de hadde fått to av mens de ventet guttene. 

Senere møtte de resten av familien. 

Emil ble gravlagt i nærheten av hjemmet. Det var godt å få han nære. 

Nå kan de gå dit med Birk. 

En medalje til Emil 

Sven-Rune og Renée valgte å delta på Hjertebarnløpet til minne om Emil. Under svangerskapet hadde Sven-Rune sett for seg at begge guttene skulle være med. I september stilte de i Frognerparken med Birk i vognen. 

Dagen ble både fin og følelsesladet. Også Emil fikk sitt eget startnummer og en medalje. Det betydde mye for foreldrene. 

Dagen etter tok Sven-Rune medaljen med til graven. 

Han håper løpet kan bli en tradisjon med Birk, til minne om broren. Først med Birk i vognen. Senere, hvis han har lyst, kan Birk løpe selv. 

Det Birk skal få vite 

Foreldrene vil fortelle Birk om tvillingbroren. Han skal få se bildene og høre om tiden de hadde sammen. 

Samtidig vet de ikke hvilket forhold han vil få til historien. Kanskje vil han spørre mye. Kanskje vil interessen komme senere. 

Det må det være plass til. 

Sven-Rune har allerede tenkt på bursdagene. Han vil at Birk skal få feire og glede seg til sin egen dag. Minnet om Emil skal også ha plass, men sorgen skal ikke få bestemme hvordan alle fremtidige bursdager blir. 

Selv setter han pris på at mennesker spør om Emil. Det er vanskeligere når navnet ikke blir nevnt. 

Foreldrene vet at det kan være krevende å finne ordene. Likevel vil de gjerne at folk tør å ta kontakt og snakke om sønnen. 

De er takknemlige for tiden de fikk med ham, selv om den også var vond. 

– Vi fikk bli kjent med ham. Det er jeg veldig glad for, sier Renée. 

Når Birk blir større og spør, har de noe å fortelle. 

Om broren som var så aktiv i magen. Som var våken og fulgte med. Som var glad i melk, og som mange rakk å besøke. 

De fikk to gutter den dagen i juni.